MARTINE HALVORSEN

Martine Halvorsen er en ung kvinne og influencer som jobber for å fremme en viktige temaer på Sosiale Medier, i tillegg til å være podkast-programleder og bestselgende forfatter. Martine snakker mye om kropp, psykisk helse, rus og ærlighet, ikke minst ærlighet mot seg selv. Denne jenta er usjenert og opptatt av ekthet, og deler livets store og små oppturer som nedturer helt uten filter.

Høsten 2021 kom boka "Sykt Voksen" som gikk rett inn på bestselgerlista, dette er oppfølgeren til "Sykt Normal" som var Martines debut som forfatter. Martine er også programleder i podkasten "Sykt Ærlig" hvor hun intervjuer mennesker av både kjent og ukjent karakter, for å snakke om spennende temaer. I tillegg har hun høy tilstedeværelse i Sosiale Medier via Blogg, Instagram, Snapchat, YouTube og TikTok hvor hennes følgere kan bli med på den daglige ferden livet byr på.

Martine sine hjertesaker er kvinnehelse, endometriose, like rettigheter for alle og "elsk deg selv for den du der". Hennes stemme er viktig og hun bidrar konstant til å skape et fellesskap for alle; enten det er ved å oppfordre alle til å signere opprop for de som har blitt frarøvet sine rettigheter et helt annet sted i verden eller ved å invitere til felles 17. Mai feiring, vise frem kroppen slik den er i sin naturlige form eller svare på tusenvis av DM på Sosiale Medier så alle skal føle seg hørt og sett

MARTINE’S HISTORIE

Jeg sitter på en krakk i gangen. Krummer hendene og ser ned i bakken. Jeg teller hvor mange prikker det er på gulvflisene samtidig som jeg forsøker å stenge alle lyder ute, uten å holde for ørene. Noe inne i meg vet at det som skjer inne på badet er galt. Jeg venter. De bare leggene mine har gåsehud. Jeg venter på at ting skal bli fint igjen. Hyggelig igjen. At vi skal spise sjokolade i sofakroken igjen,. At vi kan le igjen, på ordentlig. Jeg ser for meg hvordan det er når vi flyr - sånn når hun ligger på bakken med beina i været og jeg ligger på toppen med armene i været. Det gleder jeg meg til vi skal gjør igjen.
Inne på badet er et av menneskene jeg er mest glad i, i ferd meg å kvitte seg med frossenpizzaen vi akkurat har spist, som vi pleier når hun er barnevakt for søsknene mine og meg. Hun tror at jeg ikke merker noe, men selv om jeg bare er 11 år gammel, så vet jeg. Jeg vet at hun ikke er den samme, at armene hennes er blitt tynnere enn mine ankler, og at mamma ofte gråter. Jeg vet at det finnes en sjanse for at hun ikke får oppleve min 12-årsdag, at hun kan forsvinne helt - fra middagsbordet, og fra hjertet mitt.
Jeg står foran speilet. Håret står til alle kanter og øyene er blanke. De blå ringene under øynene matcher den mørkeblå morgenkåpen som varmer kroppen min. Jeg ser på meg selv og tenker: «Så rundt og rart fjeset mitt er!» Jeg legger merke til hvordan det ene øyet er større enn det andre, og hvor tjukk jeg ser ut og hvor lite pen jeg faktisk er.

På bussen til skolen skroller jeg gjennom Instagram. Det står «Ha en fin dag», det er bilder av kaffekopper og av Instagram-kropper. Faen, kanskje jeg ikke skulle spist den ekstra brødskiven til frokost?! Bør jeg egentlig spise brød, jeg som er så tjukk? Jeg leste akkurat at brød gjør deg ekstra oppblåst. Jeg tenker tilbake på speilbildet mitt fra i dag morges, og går sporenstreks inn på kontoen min og sletter bikinibildet fra i sommer. Det bildet hadde jeg faktisk likt godt fram til nå.
I gymtimen på skolen vinner jeg basketballkonkurransen. Jeg slår til og med gutta! Det gir en enorm mestringsfølelse. I garderoben etterpå venter jeg til de få som dusjer er ferdig, sånn at jeg kan dusje alene og slippe å holde inn magen. Den samme magen som nå er slettet fra Instagram og som du kan lett kan kjenne igjen fordi den har fire strekkmerker formet som stjernetegnet «Leo». Jeg dropper lunsjen, siden det er brødskiver. Registrerer et eple i en app på telefonen. 72 kalorier.
På fotballtrening på kvelden er jeg sliten. Jeg får kjeft av treneren min for at jeg ikke er fokusert nok og jeg straffer meg selv etter treninga med å løpe ti ganger over banen når de andre har dratt hjem. Jeg løper til bena skjelver og til jeg får trykk i ørene. Når jeg kommer hjem på kvelden registrerer jeg treningsøkta i appen på telefonen min. 74 epler er forbrent.

Nå blir jeg helt utslitt av å tenke på hvor mye energi jeg har brukt på å strebe etter et ideal jeg selv ikke visste hva var. For har du noen gang tenkt ordentlig over hvor mange ganger i løpet av en dag du tenker negative tanker om deg selv? Vi, iallfall jeg, bruker så mye tid på å fokusere på hva som ikke er bra nok, at magen må holdes inn og at vi ikke passer inn. Tenk at jeg har presset vekk latterkramper fordi jeg ikke ville at folk skulle se de stygge rynkene som dukker opp i panna mi når jeg ler. Når jeg har fått komplimenter har jeg ofte bare tenkt «Det er sikkert ikke sant, de sier det for å være greie». Jeg har tenkt at jeg ikke er fin nok til å ha det bra, eller at jeg er for tjukk til å ha det bra. Jeg blir nesten flau av å skrive om dette. Skammer meg over at jeg har tenkt sånne tanker om meg selv. Samtidig blir jeg stolt over at jeg tenker annerledes nå. Jeg er stolt over at jeg har klart å jobbe med selvfølelsen min, og lært meg selv at jeg fortjener å ha det bra, at jeg er god nok og at jeg selv må ta ansvar for hvordan jeg vil ha det. Og det viktigste av alt: Jeg har lært å ikke sammenligne meg med alle andre.

Det er skremmende hvor mange timer av livet mitt jeg har brukt på å tenke negativt om Martine. Alle de gangene jeg har snakket stygt til meg selv i speilet, vært flau over å skifte foran jentene i klassen og panikken jeg følte første gang jeg skulle ha sex med lyset på. La oss si det sånn: Hvis jeg har brukt ett minutt hver eneste dag i løpet av livet, på negative tanker om meg selv og utseendet mitt, vil det si at jeg har brukt 77296 minutter av livet så langt, til å rakke meg selv ned. Det tilsvarer 121 timer.

Tenk på de dagene jeg har brukt timer på disse tankene. Eller de dagene som har vært helt fyllt av «Martine, du er ikke bra nok». Jeg skammer meg over at jeg har kastet bort så mye dyrebare tid på å ikke være fornøyd, og at jeg også fremdeles innimellom gjør det. Det er jo så tullete?!

Siden jeg har levd med et menneske som har sultet seg og har vært mer fokusert på å bli tynn enn å være sammen med meg, blir jeg kanskje ekstra sint når folk har så sterkt fokus på å være tynne. Eller perfekte. Er det viktigste i livet å være tynn og perfekt?
I mitt liv er det ikke det! Jeg vet at det viktigste i livet ikke er å være så tynn at blodårene på hendene synes, at ribbeina stikker ut og BMI-en er under normalen. For når det viktigste i livet er å være tynn, blir det aldri bra nok. Dette vet jeg fordi jeg har tilbragt timer på krakken utenfor badet, ventende på en som har jobbet med å sulte seg ut av livet mitt.

Jeg husker en gang hun kom på besøk. Det var lenge siden jeg hadde sett henne. Vi satt rundt kjøkkenbordet, mamma, pappa, storebror, hun og jeg. Lillesøster ville ikke være der, for hun syntes det var skummelt at hennes 6 år gamle håndledd var større enn hennes.
Hun fortalte om den siste tiden. At mens vi hadde vært på sommerferie, hadde hun stått med den ene foten i graven. At hun hadde vært tvangsinnlagt og at hun hadde vært den tynneste på sykehuset. Hun hadde spurt sykepleieren, fordi det var viktig for henne å vite om hun var det eller ikke. Hun hadde en konkurranse med seg selv om å alltid være tynnest. Sykepleieren hadde først sagt ja, men så hadde hun kommet tilbake og sagt at det var én person som var tynnere enn henne. Nemlig en snart hundre år gammel mann som kom til å dø i løpet av dagen. Denne dagen veide hun 28 kilo. Alt på grunn av en utfordring som hadde startet på jobben hennes, om hvem som kunne gå mest ned i vekt. Jævla drittkonkurranse.

Jeg synes det er ekstremt mye fokus på kropp i samfunnet vårt. Det nesten kan virke som om kroppen vår er viktigere enn hvem vi er som mennesker. Er det viktigere å være deilig på Instagram enn å gi bort setet vårt på bussen til en som trenger det? Vi kommer aldri til å bli pene nok, tynne nok, snille nok, flinke nok, kjekke nok, trente nok, så kan vi ikke bli enige om at vi er bra nok - akkurat sånn som vi er?

Selv har jeg bestemt meg for å være mitt eget forbilde. Jeg skal akseptere meg selv og trives med meg selv. Jeg vil ta vare på meg selv ved å gjøre ting som gjør meg glad: danse til musikk jeg digger, elske med den jeg vil, bade i bølgene uten å tenke på strekkmerkene på magen og ta push ups for å slå min egen rekord. Jeg vil leve livet nå! Uansett hvor klisjé det høres ut.